Eline i Uganda

Junior Alex - en liten solskinnshistorie

2009-02-27T01:47:00.000-08:00

Når jeg ser rundt meg på gårdsplassen på CRO, føles det som jeg jobber med verdens lykkeligste og heldigste barn. Hver eneste dag blir jeg møtt av klemmer, koselige hilsener, og smil som er så store og ekte at de kan ikke forklares, men bare oppleves. Det er vanskelig, nærmest umulig å se for seg at bak smilene, gjemmer mange av dem på knuste hjerter, grusomme historier om å bli misbrukt og forlatt, og et liv uten kjærlighet og omsorg fra sine nærmeste.

Før jeg kom til Uganda, visste jeg ikke hvor mye disse små solskinnshistoriene kom til å bety for meg, og hvor godt det varmer og se at CRO barna som kommer med en vanskelig oppvekst og et tøft gateliv i bagasjen, klarer å komme seg ut av den onde sirkelen. Det er merkelig, samtidig så utrolig fint å tenke på, at det som har betydd mest for dem, er den tilliten, tiden og omsorgen lærerne har vist dem, som har gitt dem tilbake troen på seg selv. De tingene barna savner og trenger mest, er med andre ord helt gratis, og det finnes alltid mer der det kom fra! Selv om penger er en helt elementær del av det å drive bistandsarbeid, synes jeg det er oppløftende å se med mine egne øyne, at penger er faktisk ikke alt.

Jeg ble først kjent med Junior Alex i november, da sosialarbeiderne på CRO fant ham på gata. På det daværende tidspunkt hadde han allerede bodd på gata fire dager, og var i ferd med å etablere seg som gatebarn. I begynnelsen ville han ikke snakke med noen, mene etter hvert begynte han å stole på meg og min kollega Jackson, og fant vi ut at han var bare 10 år hadde rømt fra sin mor på grunn av familieproblemer, men først og fremst fordi moren slo ham. På CRO ønsker vi å gjenforene barna med foreldre eller familiemedlemmer så fort vi finner dem på gata, dette fordi avstanden fort blir så stor at en gjenforening blir mye vanskeligere hvis det går for lang tid. Det tar dessuten ikke lang tid fra et barn kommer på gata, før han eller hun lærer seg å overleve, blir med i gjenger, og tester ut forskjellige narkotiske stoffer.
Å få et barn til å bli med hjem igjen, etter at det først er rømt på gata, er en liten prosess i seg selv, men omsider fikk vi han Junior til å vise oss hvor han bodde. Vi snakket med moren i flere timer, og prøvde å finne løsninger på de problemene den lille familien hadde. Da vi gikk hjem den dagen, var vi ganske sikre på at moren ville ta ham tilbake, og da det var fredag var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente til mandagen igjen før vi gjorde et nytt besøk.

Junior og hans mor skulle bli en familie som trengte mye støtte og oppfølging, og i løpet av de neste månedene fant vi Junior på gata ved flere anledninger. I rådgivningssamtalene med moren, oppfordret vi henne til og ikke gi opp, og at hvis sønnen hennes ble for godt kjent med gatelivet kunne hun miste ham for alltid. Opptil flere ganger har hun vært så oppgitt at hun har sagt jeg bare kan ta ham fordi hun orker ham ikke lenger. Slike utsagn har fått meg til å tenke på hvor sliten moren faktisk er, men ikke minst hvor forferdelig det må være for sønnen hennes å føle seg uønsket. Å ta seg tid til barna sine og vise dem at du bryr det føles for meg som en helt naturlig ting å gjøre, og det skremmer meg som bare er en tenåring, i en periode så ut til å bry meg mer om sønnen hennes enn henne selv. Meg og Junior fikk en helt spesiell kontakt, og i ettertid har jeg tenkt at dette kan ha virket svært sårende på moren, som har innrømmet at hun kunne ønske hun hadde et like bra forhold til sønnen hennes som jeg har. Likevel er hun svært takknemlig for at vi har brukt så mye tid på dem, fulgt Junior til eksamnene hans, besøkt søstrene hennes, og ikke har gitt dem opp.
Vi fant etter hvert ut at den beste løsningen var å la Junior Alex bo hos en tante, slik at han ikke skulle rømme på gata igjen. Han bodde der i nesten 3 uker, og meg og min kollega besøkte ham jevnlig. 27.desember skjedde et lite mirakel, da han kom hjem til moren helt av seg selv. Han savnet å bo med henne, og fant ut det var på tide å dra hjem.

Etter litt opp- og nedturer etter jul, med noen nye dager på gata, og tett oppfølging av familien, ser alt endelig ut til å ordne seg. Moren Vicki bestemte seg for å sende ham på en boarding school litt utenfor byen, så han ikke skal bli fristet til å gå på gaten. Her skal han repetere P2, og moren har ordnet med en privatlærer så han skal lære seg å lese. Her om dagen besøkte jeg og hans mor ham på skolen, og det var utrolig koselig å se ham igjen. Forandringen lyser av dem begge to, og de så ut til å kose seg i hverandres selskap. Moren har endelig klart å åpne seg opp og ta seg av sønnen sin, og Junior er ikke lenger den usikre gutten han var, men smiler og forteller om alt han har gjort! Han viste oss skolen sin, og jeg måtte love å komme
tilbake mange ganger før jeg drar tilbake til Norge igjen.

Dette er bare et av mange eksempler jeg har sett de siste månedene, på at det hjelper å bruke tid og vise tillit.
Tid er ikke penger.

Bestemoedre - Afrikas helter

2009-02-18T05:45:00.000-08:00

Jeg har tenkt på dette en stund nå, å skrive en hyllest til bestemødre, for hva skulle Uganda og kanskje hele Afrika gjort uten disse fantastiske og godhjertede menneskene? Gang på gang, har jeg sett barn som på grunn av bestemødrene sine, har fått en ny sjanse til å vokse opp og få et godt liv. Mange av dem er gamle og har ikke muligheten til å jobbe lenger og skaffe mat til seg og sine, likevel tar de til seg barnebarna når foreldrene av ulike årsaker faller fra. Grunnene kan være mange, Hiv/Aids, foreldrene skiller seg finner nye ektefeller og kaster ut barna, eller at de ikke vil ta ansvar for lenger, dem og velger å starte et nytt liv uten det som burde være deres mest dyrebare skatt. Å forlate sine egne barn er i mitt hode et helt utenkelig alternativ, og det er så godt å se at bestemødrene tar dem til seg og gir dem den kjærligheten og omsorgen foreldrene ikke gav dem.

Jeg lurer på hvordan Afrika hadde vært uten alle disse ildsjelene, som får så alt for lite ros og skryt for den enorme oppgaven de tar på seg når de velger å ta inn 1. og 2. og 10 barnebarn. De har allerede levd et langt liv hvor de har tatt seg av sine egne barn og arbeidet hardt for å kunne gi dem mat og skolegang. Det er ikke så rent lite beundringsverdig når de så starter hele prosessen med å oppdra og passe på barn helt på nytt igjen. Jeg tror vi har mye å lære av bestemødre jeg.
All heder og ære til Afrikas bestemødre, bedre mennesker skal man lete lenger etter.

Uganda- Afrikas perle

2009-02-12T06:35:00.000-08:00

SKOLESTART!!

2009-02-12T05:41:00.001-08:00

Mandag 2.februar var ikke hvilken som helst dag, men faktisk høydepunktet for godt og vel 60 stykker her på CRO. 2.februar betyr nemlig å troppe opp på CRO kl 08 på morgenen med ny innkjøpte skrivebøker og blyanter, for å få utlevert en splitter ny skoleuniform! Barna er rene og pene, og hvis man glemte å børste håret, er ikke det noe stress, det tar teacher Richard seg av så lett som bare det. En av mine hovedoppgaver denne dagen, er å finne barna på rådgivningslista mi, og sjekke at de har alt de trenger for skolestart. Jeg skal også hjelpe dem med å skrive navnet på bøkene deres, da mange ikke kan skrive navnet sitt enda.

De 60 jeg refererte til tidligere, er de barna som har vært i rehabilitation class i et år, for å legge av seg dårlige gatevaner, og forberede seg på å begynne på skolen. Noen av dem begynner i P1 (tilsvarer norsk 1.klasse) for første gang, mens de litt eldre barna begynner i P2 og P3. Når jeg husker tilbake til den dagen jeg selv begynte på skolen, skjønner jeg hvor utrolig stort dette egentlig er, og hvor viktig det er å gi oppmerksomhet til hver og en av dem. Jeg husker også at noe av det gøyeste var at mamma var med meg helt inn i klasserommet til pulten min, og det gjør meg litt trist å se at ikke foreldrene tar del i denne begivenheten. Både for barna og deres egen skyld. CRO fungerer her som en slags stand- in, og en del av programmet for denne dagen, er nettopp å følge dem til skolen og overlevere dem til de nye lærerne sine.

Det er nesten litt trist å se ”barna mine” gå ut av CRO porten for å utforske den store verden, men bare noen timer senere når det er tid for lunsj, kommer de pesende inn porten igjen sammen med de om lag 600 andre barna som spiser lunsj på CRO hver dag. Ungene kommer løpende mot oss og skal vise oss uniformene sine for 2, og 3, og 4 gang. I dagene som fulgte fikk vi mannekeng oppvisninger rett som det var, og vi jeg har også måttet kle på et par av ungene som ikke helt skjønte vitsen med å ha på seg uniformen hele tiden.

På mange måter synes jeg barna ser alt for små ut til å begynne på skolen. I undervisningstimene mine ligger de på gulvet og ruller, slikker meg oppover leggene for å se om jeg smaker noe, og klarer generelt ikke konsentrere seg mer enn maks 20 min av gangen. Men når jeg så møter 6 og 7- åringene mine ute på gårdsplassen hvor de vasker sin egen skoleuniform helt alene, ser jeg at disse barna er kapable til langt mer en norske barn på deres egen alder. Selvfølgelig er det trist at mange blir nødt til å lære seg å lage mat til seg og familien, vaske klær og jobbe i så ung alder, men realiteten er, at man rett og slett ikke overlever i dette landet hvis man ikke behersker ting som dette.

Guttene i uniformene sine

Og her er jentene!

2009-02-02T05:14:00.000-08:00

Etter å ha vært i Uganda i fire måneder, ser jeg at det noe av det viktigste vi kan bidra med, er å gi menneskene som bor her tilbake troen på seg selv. Kanskje det aldri har hatt den i det hele tatt, men det gjør det desto viktigere å vise at man faktisk har troen på dem, og troen på at også de har rett til en fremtid. Jeg har prøvd å tenke over hvilken aldersgruppe som kan trenge denne typen støtte mest, men har kommet frem til at alle de menneskene jeg har vært i kontakt med siden jeg kom hit, har behov for at vi viser dem tillit, og gir dem håp i en ellers så tung hverdag. Det er frustrerende å se at så mange er så langt nede, psykisk så vel som økonomisk, og på mange måter skjønner jeg at det er vanskelig når det ikke ser ut til å være en ende på elendigheten.
Gatebarna som hver eneste dag blir utsatt for hets, overgrep og vold fra eldre barn og voksne, og som er vant til å bli behandlet som verdiløse.
Foreldre som hver morgen våkner opp med den evig store bekymringen om hvordan de skal gi ungene sine mat, skolegang og tak over hodet.
Hver eneste dag sliter de med problemstillinger som vi ikke behøver å ta stilling til i løpet av et helt liv. Det er etter min mening ganske så beundringsverdig, at nettopp de menneskene med minst ressurser, er de som ikke gir opp selv om hele universet ser ut til å jobbe mot dem. Det er urettferdig at verden skal være så ubarmhjertig med de som allerede sliter med så essensielle behov som å skaffe seg mat og husly, og som ikke har mulighet til å tenke lenger enn en dag av gangen.

Kjære Gud
Jeg ber om at du må velsigne alle de som nesten ikke har mat eller tak over hodet, men likevel lever fullt og helt for deg, og som har valgt deg til å være deres klippe i livet.
Jeg ber om at de menneskene som lever i overflod og velstand, må åpne øynene for elendigheten mediene gjemmer bak overfladiske og ubetydelige nyheter. Og at de selv må begynne å dele med de som ikke har de samme godene som oss selv. Ikke fordi de føler seg tvunget til det, eller for å lette samvittigheten sin, men fordi de innser at hvert eneste menneske fortjener muligheter og retten til et liv uten fattigdom.
Jeg ber om at vi som enda har håper plantet i hjertene våre, kan spre det til dem som føler seg forlatt og uten tro på fremtiden.
Jeg ber om at det gode som jeg er overbevist at finnes i alle mennesker, skal få komme frem i lyset, og være det som motiverer oss til å fremme kjærlighet og medmenneskelighet.
Jeg ber om at jeg ikke skal bli likegyldig av alt det vonde jeg ser, men at jeg skal bety noe for de menneskene jeg møter, og at jeg skal klare å se dem, deres frustrasjoner og problemene de sliter med.
Jeg ber om at du er med oss, og hjelper oss til å gjøre de rette valgene for oss selv og våre kjære.
Amen

Januar 2009 - skoleforberedelser!

2009-01-31T05:39:00.000-08:00

Som dere ser, har jeg av forskjellige grunner valgt å kalle dette blogginnlegget januar 2009, og jeg vil nå prøve å oppsummere inntrykk og opplevelser for denne måneden i dette lille blogginnlegget. ( som sikkert blir fryktelig langt likevel.)

Vi kom altså hjem til Mbale lørdag 3. Januar, og ble møtt av Maria og Lisbeth som var Act Nowere her i fjor. I tillegg ble vi ikke minst møtt av James som mer eller mindre hadde sittet 3 uker i strekk og ventet på oss. Vi kom hjem ganske sent, og jeg tenkte først at jeg ikke ville vekke ham, men ikke så lenge etter at vi hadde kommet ringte han, og skrek nesten ut at han trodde han hørte stemmen min i leiligheten. Jeg sa han kanskje burde sjekke biblioteket, dette førte til et veldig bråk med skramling av dører og snubling i mørket, og før jeg rakk og komme meg ut selv stod han i biblioteket og gliste som en liten unge. Det var veldig koselig å se ham igjen, og jeg måtte love å ikke reise vekk på lenge.

The fantastic four: James, Marit, og meg! Med unntak av Ronald som jobber i Kampala

Å ha besøk av Maria og Lisbeth kan vel beskrives som et av høydepunktene på denne turen, mildt sagt utrolig koselig! Å være med nordmenn i Uganda er i seg selv veldig gøy, men det var en helt spesiell opplevelse å være med de to jentene som ble plassert på akkurat denne praksisplassen i fjor. Vi utvekslet mye erfaringer og opplevelser, og fikk i tillegg drept en del myter og rykter. Blant annet at James og Lisbeth så faktisk ikke en ny film hver eneste dag i 7 måneder, som James ofte har påpekt hvis vi ikke er i humør til å se film en kveld!

Paa indisk restaurant med Maria og Lisbeth

Skolestart

I overskriften nevnte jeg vel også at januar er måneden for skoleforberedelser, noe som har ført til en del jobbing. Primary og Secondary begynner på skolen 2.februar, og innen den tid må alle skrivebøkene og blyantene være på plass. Som tidligere sagt betaler CRO skolepengene og uniform, men for å få foreldrene til å delta i sine barns utdannelse oppfordrer vi dem til å skaffe penger til skrivebøker, blyanter og evt. sko. Derfor har jeg denne måneden vært på hjemmebesøk til alle de 10 rådgivningsbarna mine, og oppfordret foreldrene til å legge av penger til nettopp dette, og i tillegg for å snakke med dem om hvordan de kan oppmuntre barna sine til å gå på skolen. Selv om foreldre generasjonen de siste årene har forandret sine holdninger i forhold til utdanning, er det mange som fremdeles vil holde barna sine hjemme for at de skal arbeide der, fremfor å sende dem på skolen. Å la foreldrene betale skolemateriale, er et av de muligens litt utradisjonelle tiltakene CRO har satt i gang for å unngå nettopp dette. Det har nemlig vist seg at foreldrene er mye mer interessert i å sende barna på skolen, hvis de selv har måttet betale noe av utdannelsen. Å betale skolemateriale, som egentlig ikke er de store summene, er likevel nok til at de vil føle det er verdt å sende barna på skolen. For et barn som skal i Primary 1, vil det koste ca 1000-1200 ugandiske shilling med 4 skrivebøker og to blyanter. I norske kroner er det mellom 4 og 5 kr, svimlende lite med andre ord.

Å jobbe så mye med skoleforberedelser her i Uganda, har fått meg til å tenke på hvor mye utdanning har å si, og hvor mye det betyr for oss i Norge at det er den norske stat som betaler for utdanningen vår. Mange familier blir tvunget til å velge mellom å ha råd til mat og husly, og det å sende barna sine på skolen. Det er derfor ikke så rart at flesteparten velger å holde barna hjemme for å hjelpe til i huset og på åkeren, og kanskje heller ikke ser verdien i utdanning fordi det ikke gir noen gevinst akkurat her og nå. Dette er problemstillinger som vi i Norge ikke på noen som helst måte klarer å sette oss inn i, og som vi burde være utrolig takknemlige for at vi antagelig aldri behøver å ta stilling til. Det at CRO betaler utdanningen, kan ikke bare løfte et enkeltmenneske ut av fattigdommen, men også hele hans eller hennes familie.

Brian- braakmakeren i klassen!

På tirsdag hadde jeg min siste undervisningstime med rehabilitation class. På mandag begynner de på skolen , og det nye kullet med barn som skal være i den nye rehabilitation class, har sin første dag på CRO. Det var litt vemodig å si farvel til elevene mine, men jeg gleder meg veldig til å begynne med den nye klassen. Etter et møte med Education Sector tidligere i måneden, ble det bestemt at jeg skal jobbe som lese- og skrivelærer i engelsk. Det blir veldig spennende å begynne med!

Marit og Elines oppussings prosjekt

Etter å ha vært i Uganda i nesten nøyaktig 4 måneder, har jeg blitt helt forelsket i ugandiske babyer. Gleden var derfor kortvarig men stor, da jeg en dag fant ei lita jente på gårdsplassen på CRO. Da jeg fant henne satt hun helt alene på et lite sjal i skyggen utenfor kjøkkenet, og jeg skjønte først ikke helt hvem som hadde satt henne der. Etter hvert fant jeg ut at jenta som kanskje var cirka et år, hadde kommet til CRO med sin 7 år gamle bror. Moren deres var syk, og hadde sent dem på gata for å lete etter mat. Før de kom så langt hadde imidlertid sosialarbeiderne på CRO plukket dem opp på street walk og tatt dem med seg til CRO. Da den lille gutten så alle de andre barna, fikk han så lyst til å leke, at han satt henne fra seg i skyggen, og løp for å være med de andre.

Jeg snakket med gutten og fikk etter hvert tillatelse til å ta henne med meg til kontoret mitt. Der gav jeg henne grøt, meg og Marit og lekte og koste med henne. Det tok ikke så lang tid før vi oppdaget at den lille jenta var utrolig skitten, og vi bestemte oss derfor for å gi henne et bad. Noe som var lettere sagt enn gjort. Da ingen av oss på noen som helst er mødre, hadde vi ikke noen plan på hvordan vi skulle få ungen opp i baljen, eller om hvordan denne storvasken skulle foregå. Vi oppdaget ganske raskt at jenta slettes ikke likte å bli badet, og da hun helst ville bli båret av meg, prøvde vi å utvikle en slags teknikk for å få vasket henne samtidig som hun satt på armen min. Dette resulterte i at jeg først og fremst ble veldig skitten, da den lille jenta faktisk var så skitten at vi måtte skure henne for å få henne ren, men også at meg og Marit fikk oss et lite bad selv. Etter mye styr frem og tilbake måtte vi derimot kaste inn håndkledet, og siste finpussen ble derfor gjort med antibac servietter. Vi konkluderte så med at vi burde vente noen år med å få barn, og i verste fall at vi burde skaffe oss noen menn med litt større babykunnskaper enn oss selv.

Under badingen så jenta uten at vi klandrer henne for det, helt vettskremt ut, men etter at badet, og en vip tur på personalrommet med ris og grønnsaker, begynte hun endelig å trekke på smilebåndet, som fikk meg og Marit til å smelte på sekundet. Den lille jenta ble etter hvert utrolig tillitsfull, og koste seg med å sitte på fanget og bli sunget for. En av lærerne på jobb fortalte oss at mange barn er ikke vant til å få den typen kjærlighet og omtanke som vi viste i løpet av den lille tiden vi var med henne, og at det nok var grunnen til at hun koste seg så. Dette skremmer meg nesten litt at mødrene ikke viser barna sine hvor mye de bryr seg om dem, spesielt fordi kjærlighet og omtanke er noe som er helt gratis. Jeg hadde forestilt meg at om man var fattig og ikke kunne gi barna sine klær og nok mat, så var det kjærligheten for hverandre som gjorde at man kom seg gjennom dagene.

Den lille jenta har akkurat ankommet kontoret

Nybadet og fin!

Her har hun akkurat faat nye klaer, og ser riktig saa fornoeyd ut!

Mzungus i Uganda

Vet ikke om jeg har nevnt det før, men 3 av mine beste venninner skal altså reise jorda rundt dette vår halvåret, og vi har siden i fjor planlagt at et av stoppestedene skulle være hos meg. 23.januar ankom de Mbale etter å ha stresset seg fra Entebbe og til Kampala og videre til Mbale helt på egenhånd. Deres første busstur i Afrika hadde satt ganske tydelige spor, men de kom seg altså frem til slutt. Å begynne på fortelle hvor utrolig koselig det var å se dem igjen, ville tatt et helt blogginnlegg, så jeg vil fatte meg i korthet, og si at det var helt fantastisk!
Vi hadde en veldig fin uke sammen, hvor jeg viste dem Mbale, CRO, slummen, Sipi Falls og til slutt også litt av Kampala før de dro videre til Tanzania. Det var en rar og veldig spesiell opplevelse å ha dem på besøk her i Uganda, men det var koselig og etter min mening ganske viktig å vise dem hva vi driver med her nede. Spesielt gøy var det selvfølgelig å ha dem med på CRO. Her ble de overfalt av alle barna som ville ta på hårene på armene, prikke på føflekker og alle de andre msungu fasilitetene de hadde å by på. Ungene elsket dem, og igjen får jeg bekreftet hvor mye et klapp på hodet og litt ekstra oppmerksomhet betyr. Selv om venninnene mine antagelig ikke er klar over det selv, var nok den lille tiden vi var på CRO, det som gjorde at dagen ble til noe helt spesielt for mange av barna!

Etter å ha vært i Mbale 5 dager, dro vi de siste dagene inn til Kampala for å smake litt på storbylivet. De andre kom rett fra London, og synes derfor kanskje ikke Kampala hadde så mye å by på, men jeg for min del koste meg nesten helt i stykker, med alt fra vestlig mat til ordentlige mat- og kles butikker.
Siden jeg etter dette oppholdet, har bodd i Uganda i 7 måneder, føler jeg det blir naturlig å ta med seg litt av Uganda tilbake til Norge. Til nå har jeg bare vindushoppet når det gjelder suvenirer, men bestemte meg for at dette var anledningen til å gjøre unna storshoppingen. På onsdag var vi derfor på et kjempekoselig lite marked som ligger midt i Kampala, og shoppet suvenirer så det stod etter. Siden jeg har mye plass i bagasjen slo de andre seg også løs, noe som resulterte i dette:

Saann ser det ut etter aa ha sluppet 4 jenter loes paa et afrikansk marked!

I tillegg fikk vi et flettekick og bestemte oss for at alle sammen skulle flette håret før vi reiste fra hverandre. Her er en liten smakebit fra fotoshooten som ble avholdt på hotellrommet siste kvelden:

Helene, Marita, meg og Kine! <3

Da var nok et fryktelig langt blogginnlegg ferdig. På mandag skal vi følge ungene på CRO til deres første skoledag, og ønske de nye barna velkomne på CRO. I tillegg har Biniam bursdag, noe som så langt det er mulig med avstanden Uganda-Barudofss, selvfølgelig skal feires! Skal prøve å huske på tidsforskjellen når jeg ringer på morgenen, da jeg skjønner at det kanskje ikke føles så veldig koselig å bli vekket opp kl 05 av en kjæreste som gnåler en litt falsk gratulerer med dagen.
Ellers har nedtellingen til Mina, Mamma og Pappa kommer på besøk begynt for fullt. På det nåværende tidspunktet er det 21 dager til! Gleder meg!

Jul med Biniam i Etiopia

2009-01-08T00:07:00.001-08:00

Dette er et lite juleinnlegg om min første jul hjemmefra, og ikke minst min første og forhåpentligvis ikke siste jul i Afrika.

20. Desember startet min reise mot erobringen av mitt andre afrikanske land, og ikke minst til millionbyen Addis Abeba med sine godt og vel 5 millioner innbyggere.
Et aldri så lite kultursjokk kan man vel si, for ei som kommer fra Mbale som har ”mange”, ”nok”, eller ”for mange” innbyggere i følge dem selv. De forrige utsagnene betyr i tall ca 200 000 i følge statistikkene, bare for å ha fått det på bordet. For å begynne fra begynnelsen må jeg innrømme at en litt dårlig telefonlinje(etiopisk telefonlinje vel og merke), muligens gjorde at Biniam forstod det som han skulle møte meg 0745 på flyplassen, og ikke 1945 slik som det egentlig skulle være. Da en litt stresset Biniam ringte meg kl 0930, stod jeg derfor i dusjen i Uganda og ante fred og ingen fare, mens Biniam stakkars stod I Addis med blomster og familien på slep. Gleden var derfor(om mulig) enda større da vi endelig møttes lørdag kveld, og jeg fikk møte søsteren Betlhem og svogeren Elshaday som også var med på flyplassen. De tok meg med på en etiopisk restaurant, hvor jeg fikk smake på tradisjonell etiopisk mat. En utrolig hyggelig kveld, og et fantastisk koselig møte med både Biniam og Etiopia!

Ikke overraskende nok har mye av ferien gått ut på å møte familie og venner, og alle andre som vil ha sin dose med Biniam. Det var mildt sagt en god del mennesker, og skal jeg være helt ærlig kan jeg ikke huske en brøkdel av dem. Etter min mening lignet de fleste av dem på hverandre, og nær sagt alle ble introdusert som bror eller søster, selv om de egentlig kanskje var tremenning, venn, eller bekjent. Et nytt fenomen for meg som europeer, men det bekrefter jo selvfølgelig det mye omtalte fellesskapet som Afrika er så kjent for.

Dette er Biniams lille niese Aklesia som fyller 1 aar i februar. Hun sjarmerte oss helt i senk! Hans til hoeyre er ikke saa verst han heller <3

Selv om jeg har bodd i Afrika tre måneder allerede, er det utrolig spennende å oppleve den afrikanske familiekjærligheten på nært hold. En for alle, alle for en, er et uttrykk som gir helt ny mening for meg etter disse to ukene, og jeg tror vi individualistiske europeere har mye å lære om det å ta vare på hverandre. Biniam vokste opp hos besteforeldrene sine, og er derfor svært nært knyttet til bestemoren sin. Den søte lille damen på bildet under, har et hjerte på størrelse med hele Afrika, og er uten tvil et av de fineste menneskene jeg har møtt noen gang! Er ikke så rent lite stolt når jeg dessuten kan si at Biniam ligner svært mye på henne på mange forskjellige måter. Jeg og Mulunesh som bestemoren heter, hadde dessverre ikke noe felles språk, men jeg forstod heldigvis det hun følte mest for å fortelle meg, bije! Ordet betyr spis, og hun fikk som regel sagt det, før jeg hadde trødd over dørstokken, og uansett om vi egentlig akkurat hadde spist. Vi tilbrakte mye tid med henne, og de to andre søsknene som vokste opp sammen med Biniam.

Bestemor Mulunesh sammen med storebror Girum

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har snakket om det før, men etter å ha opplevd hva Etiopia har å by på av mat, føler jeg det er på tide å snakke litt om ugandisk mat. Ulempen med ugandisk mat er nemlig, at mat lages ikke for å nytes, men for å spises og mette. Dette fører dermed til at all maten jeg noen gang har fått servert, er helt manko på alt som heter salt og krydder. Å foreslå noe sånt som karri, chili og den slags ville omtrent være som å bestille sin egen billett til galehuset, og vi har til nå derfor ligget lavt og foreslått litt salt i ny og ne. Grunnet ugandisk kryddermangel, er mine smaksløker helt ute av drift, og jeg ble dermed ganske så rød i toppen da jeg smakte mitt første tradisjonelle etiopiske måltid. Etiopiere er nemlig ikke bare eksperter på kaffe, men også etter min mening på spenstig og på grensen til uutholdelig sterk mat. Enjera er brødet som spises til nærmest hvert eneste måltid, og som man spiser med en rekke forskjellige sauser og kjøtt. Dette spises selvfølgelig med hendene, og mine spise med hendene skills, har derfor nådd nye høyder de siste ukene. Det skal sies at det tok litt tid å komme dit, men etter noen dager gikk jeg f. eks fra å spise med begge hendene (og fjeset) til å spise med bare en hånd! Dessverre falt jeg helt tilbake på skratch da jeg ble servert spagetti i Enjera, og jeg hadde på slutten av måltidet spagetti både her og der. Det kan dessuten kanskje hende at spagettien på Biniam heller ikke var fullt og helt hans verk. Likevel vil jeg påstå at møte med etiopisk mat var en særdeles spennende og smakfull opplevelse, som med glede kan gjentas!

For å nevne litt andre ting Biniam tok meg med på, besøkte vi blant annet en dyrehage som lå midt i Addis hvor vi så løver, aper og skilpadder. Da jeg til nå har vært ganske skuffet over og ikke ha sett noen afrikanske dyr, er ganske så fornøyd og må si jeg bryr meg særdeles lite om jeg møtte løven i et bur eller på safari.
Vi gikk også og besøkte et ganske spesielt bad, med naturlig varmt vann hvor man kunne bestille varme dusjer og bad. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en tålmodighetsprøve uten like, og jeg tror neppe jeg har satt så mye pris på en enkel dusj før. Etter ca 2 ½ time i ventekø, klarte nemlig noen (for en gangs skyld faktisk ikke meg) å miste billetten da han leke slåss med sin bror, og vi ble derfor forbigått av den ikke så alt for blide billettdamen. Et øyeblikk så det mørkt ut for den etterlengtede dusjen vår, men med litt hjelp fra en snill storebror, og et lite skuespill med en litt gebrokken amharisk fra Biniam som plutselig ikke kunne telle, var vi tilbake i køen igjen! Etter bare 10 min kunne vi derfor spasere inn i en helt forferdelig varm, på grensen til smertefull dusj.
For å komme oss litt ut av byen dro vi sammen med Betlhem, Girum og bestemoren til Biniam til en ny som heter Sodere. Dette ligger ca. 2 timer sør for Addis, noe som betyr at det er litt varmere og igjen ligner litt mer på klimaet i Uganda.I Sodere badet vi også i naturlig varmt vann, og koste oss med familien!

Når det gjelder jul og nyttårsfeiring ble det rett og slett ikke så mye av det, av den enkle grunn at de feirer ikke noen av delene på samme tidspunkt som vi gjør. Julen feirer de 6. Januar som var ca 3 dager etter at vi reiste, og nyttår feirer de like godt 11.september. Det må også nevnes at de for øyeblikket er i år 2001 da de regner på en helt annen måte enn vi gjør.
I forhold til nyttår hadde de nok ikke blitt hæla i taket på oss uansett, for jeg klarte selvfølgelig som jeg alltid gjør når jeg er ute og reiser og bli syk. Tyfoid var noe jeg ikke var spesielt godt kjent med, med som jeg nå er kommet mer en nok på nett med. Det anbefales forresten ikke, sånn hvis dere lurte.. Nyttårsaften for oss tok derfor slutt ca kl 2230 da jeg ble båret i seng, og jeg synes vel kanskje en smule synd på Biniam som fra den dagen ble min selvutnevnte barnepike/lege/slave. Likevel må jeg jo si at det er deilig å bli passet på, og jeg er utrolig takknemlig for at du passet så godt på meg Biniam!

Vi fikk sneket oss til et bilde ved siden av et juletre bare for aa faa litt julestemmning

Dette var altså en ikke så veldig kort oppsummering fra julen. Jeg ønsker alle et godt nyttår og håper dere har hatt en nydelig jul!

Texas i Uganda

2008-12-16T06:02:00.000-08:00

Selv om det er feigt å unnskylde seg på denne måten, starter jeg nok en gang et av blogginnleggene mine med å beklage meg for lite aktiv blogging. Vet ikke helt hva jeg skal si, men sånn kort oppsummert har disse ukene vært helt Texas, på opptil flere måter. Ettersom det er mye å fortelle og tiden samtidig er knapp, tenkte jeg å ta en kjapp liten oppsummering av de to siste ukene, for å så fortelle litt ekstra om noen spesielle oppleveleser.

Oppdateringer på mitt liv:

- Vi har hatt besøk av Strømme Stiftelsen og Start Lifesupport

- Vi har hatt besøk av Ole Asbjørn og Inger Johanne, som er programleder og rektor ved Hald!

( fikk forresten to store leverposteibokser av Inger Johanne!)

- Vi har skrevet som gale på oppgaven vår som skal leveres 15.des (jada, det var i går)

- Vi har vært på night survey og telt hvor mange barn som sover på gata

- Vi har vært på omskjæringsseremoni i landsbyen til Ronald (naboen)

- Vi har sammen med 4 andre som jobber frivillig på CRO, drevet hele dagsenteret med 600 barn alene i 4 dager da personalet er på tur

- Livet har kort sagt vært en karusell, eller berg og dal bane om du vil…

Klokka er 1054pm, og jeg og Marit har akkurat blitt sluppet inn på CRO bygget av sikkerhetsvakten. For anledningen har jeg på meg bukse, strikkejakke og skjerf. Uten at jeg vet om det er stemningen eller temperaturen, fryser jeg likevel. Innen kl er passert 1125pm er vi plutselig mellom 15-20 mennesker. En salig blanding av Politimenn, CRO personale, Start spillere, Strømme Stiftelsen utsendinger, som er klare for det som jeg i ettertid ser på som min største utfordring til nå i dette oppholdet. Som en del av CRO sitt program for å rekruttere nye barn i rehabilitation class, skal vi ut og se hvor mange barn som sover på gata.

Med politiet i spissen, som forresten er en nødvendighet når man beveger seg ute på natten, entrer vi første soveplass, som vi fant ved hjelp av noen eldre gatebarn. I begynnelsen ser jeg bare en klump. Når jeg kommer nærmere, ser jeg at klumpen er mennesker som ligger så tett at du nesten ikke klarer å skille dem fra hverandre. De ligger på fortauet med et lite halvtak over seg, og ser i første omgang ut som de er ca. 15 stk. Ved andre øyekast derimot, og ikke minst tredje og fjerde oppdager vi at de er nærmere 30. Øynene mine går fram og tilbake over gruppen med barn, og jeg prøver å se om det er noen av ”mine” barn ligger her midt på bakken uten noe som helst til å ha over seg midt på natten. Des mer jeg ser, Des flere ansikter kjenner jeg igjen, samtidig blir jeg overrasket over at de fleste av dem ikke er CRO barn. Lærerne forteller at de er kommet mange nye barn på gata siden de gjorde denne undersøkelsen for litt over to måneder siden, og jeg merker det er bra at CRO snart har nytt opptak av barn. De fleste av dem har antagelig sovet en liten stund, utenom fire stykker som sitter og holder vakt for resten. De minste barna sover først, så bytter de med de som er litt eldre i løpet av natten får vi høre.

Vår oppgave nå, er å vekke barna slik at vi kan registrere navn og alder, og hvorfor de kom på gata. Vi vil dessuten prøve å få dem til å komme på CRO allerede neste dag for å bli kjent med stedet. Dette er derimot enklere sagt enn gjort, da mange av dem er bortimot bevisstløse etter å ha sniffet flybensin og tygget marihuanablader. Hvert barn tar en evighet å vekke, og i mellomtiden er det dessuten kommet nye barn fra lenger oppe i gaten. Det er en merkelig følelse å tenke på at disse barna som sover hver natt ute på gata, er de samme som kommer smilende på CRO hver morgen klare for å leke og lære. Imponerende og så uendelig beundringsverdig…

Ettersom vi ikke snakker de forskjellige ugandiske språkene, prøver vi å ta tak i dem som snakker engelsk og gi dem så mye rådgivning og støtte som er mulig når kl er halv ett på natta, og barna du snakker med er dopet og nesten ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg vil så gjerne at om de glemmer alt annet jeg sier, så skal det de husker være at de er velkomne på CRO. Jeg gjentar og gjentar, og peker i retningen CRO, etter denne samtalen er det ikke så mye annet å gjøre enn å håpe på at de husker det i morgen tidlig.

Et av de neste stedene vi kommer, ligger en av guttene som jeg gir ekstraundervisning til. Han er bare 7 år, og ligger bak en slags trapp med to andre gutter på samme alder. Han smiler tappert, og nikker ivrig når jeg ber ham komme på CRO neste dag, så snur han seg rundt og legger seg til å sove. Dette er de siste barna vi registrerer denne kvelden, og tallet er nå passert 40 i løpet av 2 ½ time.

Den ugandiske musikken runger ut fra et anlegg som lydnivået ikke helt står i stil med, og skaper feststemning i både unge og gamle sinn. Mennene har benket seg under mangotreet og sitter allerede og super hjemmelaget sprit fra en liten krukke som stadig får påfyll, og kvinnene løper vegg i mellom for å ordne alt før seremonien skal begynne. Vi sitter utenfor ei lita hytte ca 40 min utenfor Mbale, og venter på å få se det som reisebøkene omtaler som en av få attraksjoner som er verdt å se her i området. I månedene november og desember hvert partallssår, foregår nemlig omskjæringsseremoniene i Uganda. Her skal unge menn mellom 16-18 år bevise at de kan bli regnet som voksne menn, og at de dermed kan gjøre seg fortjent til en stemme i samfunnet.

Etter å ha ventet ca 2 timer (african time) hører vi at de kommer, og alle stiller seg i en sirkel rundt noen store bananblader. Jeg ser fort at vi er plassert ukomfortabelt langt fremme, men det er verken tid eller mulighet til å flytte på seg. Så kommer de, et langt tog med menn som bærer på lange stokker, ledet av hovedpersonen som er en gutt på 18 år. Han er kledd i smykker og lokale klær, og har for anledningen tegnet mønstre med sand i ansiktet. Det samme har familien hans, som nå står rett ved siden av ham. Folk flokker seg rundt ham og roper og synger, og alle forbereder seg på det som snart skal skje. For å bestå prøven, må man la seg omskjært uten å vise et eneste tegn til smerte eller redsel, gjør man det blir man banket av mennene som bærer stokkene, og har for all fremtid tapt respekt og ære i nabolaget. Jeg ser på gutten, og håper for alt i verden at han skal klare det. Han er helt stiv i ansiktet, og ser rett fremfor seg. Fem sekunder senere er alt over, jeg er mildt sagt forvirret, men så uendelig imponert fordi jeg ikke så tegn til ubehag i ansiktet hans. For meg virker dette som en grufull måte å bevise sen manndom på, men han har altså klart det og er nå en mann. Vi blir dyttet frem for å se på såret, og konstaterer at det ikke er et pent syn. I mellomtiden har volumet på anlegget steget betraktelig, og de 200 menneskene som er tilstede danser hemningsløst rundt gutten. Vet ikke helt hvilken avslutning som er passende, men jeg har altså vært på omskjæringsseremoni…

For å hoppe i tid og sted, befinner jeg meg nå i Jinja som er den nest største byen i Uganda. Den ligger mellom Mbale og Kampala, og her skal jeg sammen med de andre norske studentene som jobber i Øst Afrika oppholde meg de neste dagene. Vi er på et såkalt Infield kurs, hvor vi skal få litt veiledning og råd om det som venter oss fremover. Fredag morgen drar vi sammen til Kampala for å avlegge Den Norske Ambassaden et lite besøk, og derfra er det fritt frem hvordan vi velger å feire julen. Jeg skal som nevnt tidligere til Etiopia, og er mildt sagt spent på min første flytur alene i Afrika. Jeg merker at jeg skal ta en liten telefon til Biniam før flyet letter, og be ham stå så nærme flyutgangen som overhodet mulig. Jeg gleder meg utrolig mye til å være sammen med ham og hans familie i to uker, og er mer en klar for å legge Etiopia under mine føtter( eller hva det nå er man sier).

Til slutt vil jeg avslutte med å ønske alle en gledelig jul og et veldig godt nyttår!

Jeg tenker på dere

Er jo forkastelig at jeg ikke har lagt ut et bilde av Marit enda, men her er altsaa min bedre halvdel!

Ønskeliste

2008-11-29T08:08:00.000-08:00

Selv om det er vanskelig å forstå med 27 ° i skyggen, myggstikk på overalt, og ikke minst fravær av julehandel med farfar, nærmer det seg altså jul. Selv om juleånden for min del ikke er helt tilstedeværende, har jeg likevel tenkt litt på dette her med julegaver. Uten at jeg egentlig hadde planer om å ønske meg så mye til jul, har jeg kommet frem til det jeg ønsker meg aller mest i år. Etter å ha jobbet på CRO så i noen måneder, ser jeg at det er mange barn og familier som trenger hjelp for å kunne overleve. Ikke minst ser jeg at det er utrolig små summer som skal til for å gi noen en fremtid, og et håp om at også de skal kunne leve et godt liv. Mitt julegaveønske i år, er derfor at dere der hjemme skal donere en gave til Strømmestiftelsens arbeid for Child Restoration Outreach. Denne gaven vil bety utrolig mye for barna ”mine”, og jeg hadde satt uendelig stor pris på det om jeg fikk dette ønsket oppfylt.

Gaven kan settes inn på Strømme Stfitelsens kontonummer som lyder følgende:63180953878
Donasjonen må så merkes Child Restoration Outreach, Mbale.
For de som lurer er det viktig å levere pengene direkte til Strømme Stiftelsen, da de må regnes med i neste års budsjett. Kan ikke få sagt det nok, men disse gavene kan forandre liv, og de kommer så absolutt frem til de som trenger det mest.
Hvis noen likevel insisterer på å sende meg en julegave, må dere på ingen måte tro at jeg sier nei takk til det. Denne ønskelisten tok det heller ikke så lang tid å utarbeide, da den kom til meg helt av seg selv. Ikke noe press liksom, men bernaise saus er jo veldig godt da!!

- Cd med bilder av dere hjemme
- Posemat og posesauser
- Tacokrydder
- Boks med leverpostei
- Brente cd’er med ny musikk og filmer

Adresse:
Shilpa Eline Løyning
c/o Child Restoration Outreach
Po.box 1610 Mbale
Uganda

Sender med mitt ugandiske mobilnummer i samme slengen: +256 779434482

For å komme meg litt i julestemning skal jeg nå skrive julekort, og pakke julegaver. Senere i dag skal jeg i mitt første ugandiske bryllup til ingen ringere enn min rådgivers svoger. Vi har selvfølgelig aldri sett eller hørt om brudeparet før, men nå har det seg jo altså slik at vi er i Afrika!

Alt og ingenting, men kanskje mest ingenting

2008-11-26T04:42:00.000-08:00

Det slo meg her om dagen, at jeg det er så mye småting som skjer her nede, som jeg aldri får skrevet ned og lagt ut på bloggen. Derfor bestemte jeg meg for at dette innlegget skal handle om alt dette. Og om ingenting.
Jeg må derfor på forhånd advare mot særdeles uinteressante fakta, og ikke eksisterende sammenheng mellom avsnittene.

Jeg har nå vært her i snart to måneder, men klarer enda ikke bestemme meg for om
tiden går skremmende fort, eller passe fort. Vi kommer bedre og bedre inn i jobben for hver dag som går, og har hatt mange lange dager med fullpakket program. Å lese pensum og skrive oppgaver når vi kommer hjem er derfor ikke alltid like lett, og må fort vike for kveldsturer med James til Namatala slummen, spille spill, se filmer og
den slags. Å gå på markedet i slummen på kvelden er forresten utrolig koselig, og senest på mandag tik James meg med til søsteren sin.

Våre to gode naboer er nå endelig ferdig med eksamenene sine, og dette skal selvfølgelig feires. Til lørdag skal vi derfor dra til Mbale Resort, som er et hotell litt utenfor byen, hvor vi skal bade og kose oss. Blir bare mer og mer glad i dem for hver dag som går, og jeg merker allerede at det blir trist å dra fra dem i mai. At vi bor tett merkes godt, og James har allerede betrodd meg at hvis jeg griner så klarer ikke han heller å la være for han er så redd for at jeg ikke skal ha det bra. Og at hvis han ikke ser smilet mitt minst en gang om dagen blir han syk. Han er dessuten skråsikker på at jeg har tatt et år på smileskole, jeg for min del mener han har tatt et år eller muligens to på snakkeskole..

Her er jeg med mine to gode naboer, Ronald paa venstre side og James paa venstre!

Utenom ugandere, finnes det også mange indere i Mbale og Uganda generelt. De ble kastet ut under Idi Amins regime, men mange har heldigvis vendt tilbake i årene etter. At jeg også er opprinnelig indisk, er det ingen indere som lar gli upåaktet hen, og jeg må derfor gjennom kryssforhør av opptil flere familiemedlemmer hver gang jeg beveger meg inn i en indiskdrevet butikk. Marit finner det ganske underholdende, noe jeg ikke er helt enig i, selv om jeg ser jo at man kan slå mange fluer i et smekk ved å selge brød og finne passende koneemner på samme tid. Dessverre har jeg ikke så mye å imponere med av indiske egenskaper, men det hindrer dem likevel ikke i å overfalle meg med spørsmål, som til tider får litt irriterte svar. ”Nei jeg snakker fremdeles ikke noen form for indisk språk (de spør meg omtrent hver gang jeg er innom), og nei jeg vil ikke gifte meg med sønnen din. Eller sønnesønnen din!”. Heldigvis finnes det en del goder ved å være inder i Uganda, og vi har fått mange special prices og gratis sjokolader takket være mitt særdeles interessante opphav. Oppsummerende kan jeg vel si at det er ganske kult å være inder i Uganda!

Føler jeg må fortelle litt om hvordan det går på jobb også, for her er det masse som er skjedd siden sist. I rehabilitation class, er vi nå kommet til bokstaven f, og elevene mine har vist store fremskritt siden vi begynte. Jeg er så stolt av dem! Den lille jenta Aguman som jeg har ekstraundervisning med, har jeg også fått bedre kontakt med, og vi leker sammen hver dag. Utrolig gøy å se at både hun og mange av barna i undervisningen min, følger etter meg til kontoret fordi de vil finne skrivebøkene sine og skrive bokstaver i dem!
Har dessuten fått god kontakt med ei lita jente, som også er i rehabilitation class, og heter Mercy. Hun er antagelig bare 6 år, og har en tendens til å spille utrolig prektig og kostbar. Derfor har jeg brukt ganske så lang tid til å få tak i henne, men nå er vi altså bestevenner! Både Mercy og Aguman har nå lært å si navnet mitt, og de er ikke på noen helst måte redde for å bruke det. Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg derfor helt surrete i hodet, da mitt eget navn (teacher Eline) gjaller i hodet på meg konstant.

I tillegg har jeg fått en liste med 10 barn som skal være mine rådgivningsbarn i den tiden jeg jobber på CRO. Det innebærer at jeg skal ha rådgivningstimer med dem ca 3 ganger i måneden, og også dra på hjemmebesøk for å gi rådgivning og støtte til foreldrene. Denne og neste uke vil jeg derfor bruke på å skrive profiler på barna, og bli bedre kjent med dem. Ikke alle snakker engelsk, og det krever derfor enda mer arbeid fra min side for å klare å bli kjent med dem gjennom tolken. En god nyhet er at James som er fra samme stamme som Aguman, skal hjelpe meg å lage profil på henne. Dette er enda ikke blitt gjort, og det er derfor ingen som vet noe om bakgrunnen hennes, og om den evt. Kan ha noen innvirning på lærevanskene og væremåten hennes.

Paa hjemmebesoek hos en av CRO familiene! Kollegaen min Eric ler av meg som proever aa spise matoke (banangroet!)

For et par dager siden fortalte forresten rådgiveren vår at hele personalet ved CRO skal delta på et stort møte i en annen by i begynnelsen av desember. Planen er da å la meg og Marit styre showet, som by the way vil si om lag 600 unger, med foreldre og diverse på slep. Meg og Marit har dratt frem det vi har av spåkunnskaper og selvinnsikt, og lover liv i leiren!

Ting som er nytt siden sist:
- Jeg har klippet haaret!
- Jeg er ikke blitt noen ting brun.
- Jeg har nesten laert meg aa spise med hendene.
- Jeg har laert meg et par nye swahiligloser.
- Pga. innpaaslitne ugandiske menn har jeg skaffet meg en ring, og er naa forlovet
og i verste fall gift.

Sånn helt på slutten for de som er interesserte, kan jeg nå meddele at jeg i juleferien planlegger å erobre enda et afrikansk land. Denne gangen setter jeg kursen mot Etiopia, og gleder meg veldig til det! Spesielt fordi det eneste jeg vet om Etiopia til nå er at Haile Selassie var en bra mann, mens Mengistu Haile Mariam er fy fy, at Etiopia er et av få land i Afrika som har klart å snu Hiv-statistikkene, at de har god kaffe, og at etiopiere løper fort og sånt. Hmmm, ja det var vel egentlig det..

Vel, det var alt fra meg for denne gang. Vet ikke om jeg skal håpe på at jeg levde opp til min egen innledning eller ikke. Nå skal jeg jobbe med oppgaven min, hvor temaet er hvordan Hiv/Aids påvirker den unge generasjonen i Uganda. Gleder meg til det også jeg!

Som en del av oppgaven min tok min kollega Eric meg med paa besoek til en Hiv/-rammet familie. Denne jenta paa 3 aar, mistet sin far i Hiv/Aids i fjor. Moren og de 4 soesknene hennes bor naa sammen med onkelen hennes, som ogsaa mistet sin kone i Hiv for 2 aar siden.

Updates fra mitt andre hjem

2008-11-13T06:23:00.000-08:00

Nå er det gått nesten to uker siden sist jeg skrev, og det har skjedd så mye at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Som sagt i forrige blogginnlegg, har vi nå valgt hva slags aktiviteter vi vil jobbe med, og har kommet godt i gang med det. Tidligere I dag fikk vi jobbeskrivelsen vår, den så veldig bra og spennende ut!

Å jobbe som lærer er vel på mange måter en utfordring i seg selv, men jeg vil påstå at å være lærer for gatebarn er desto mer utfordrende. Siden forrige gang jeg skrev, har jeg fått meg min egen klasse, med 11 barn i alderen 6-10 år. Jeg har fått lov å ta dem ut av klassen, først og fremst for å lære alfabetet, og i tillegg for å lære dem litt enkel engelsk. Flesteparten av dem snakker nemlig ikke engelsk, så jeg underviser foreløpig med en tolk ved min side, som oversetter til swahili og litt luganda.
På tirsdag var min første dag med dem, og programmet for dagen var å kunne skrive bokstaven a. Hadde aldri sett for meg at jeg skulle synes det var så gøy å undervise, spesielt fordi jeg aldri har lært noen noe før. Dette var derimot noe av det gøyeste jeg har gjort hittil, og jeg gleder meg til fredag, hvor b, og muligens c står for tur!

David, Nakairo Amis og Shariff er tre av elevene mine!

I tillegg har jeg fått meg en liten jente, som jeg skal gi ekstraundervisning til helt alene. Hun er ca. 8 år, og kan ikke lese eller skrive, og skremmende nok heller ikke herme. Den største utfordringen er likevel at ingen av lærerne på CRO (inkludert meg selvfølgelig) har et felles språk med henne. Min oppgave er først og fremst å få henne til å stole på meg, før jeg skal lære henne å herme, leke, og i tillegg litt engelsk og swahili. Selv om det er fælt og f. eks måtte lære et barn å leke, og omgås med andre barn, gleder jeg meg til å tilbringe mer tid med henne.

En annen koselig ting som har skjedd siden sist er at jeg har vært på hjemmebesøk hos et av rådgivningsbarna mine! Det som gjør dette besøket ekstra koselig, er at hun er kusinene til Simon, en av medstudentene mine på Hald. Det tok for øvrig litt tid å finne ut av, men da jeg etter hvert skjønte at hun er hans kusine, samtidig som de er oppdratt som søsken, mens hun kaller ham onkel, falt brikkene litt bedre på plass! Jeg møtte moren og noen andre i familien, og viste bilder av Simon på blåtur i Norge. Dette satt hun veldig stor pris på, og inviterte meg tilbake på middag førstkommende lørdag, noe som jeg igjen satt utrolig stor pris på. Under besøket, sendte jeg melding til Simon, og sa hvor jeg var, han ringte og fikk høre stemmen til sin mor for andre gang siden han dro i august. For å oppsummere et smil fra øre til øre, som varte resten av besøket, skal det ikke mer enn en to min telefonsamtale til for å glede en litt bekymret mor!

Moren til Simon og smpsoesknene hans! Jenta i midten heter Faith og er et av raadgivningsbarna mine

Etter å ha jobbet med gatebarn i litt over en måned, ser jeg at flesteparten av dem er understimulert på alt fra kjærlighet til lærdom, av et kaliber utenfor min forståelse. Dette gjør det vanskelig for mange av dem å kunne følge med, og få noe ut av en vanlig skoletime. Å lære å lære, var ikke jeg klar over at er nødvendig før jeg kom til Afrika. Og at den erfaringen og lærdommen som de fleste barn får av foreldre og i barnehage når de er veldig små, hadde jeg heller ikke sett viktigheten av før jeg kom hit. Dette er lærdom som er viktig å ha med seg i bagasjen, og som er et viktig grunnlag for hvordan du lærer og tilegner deg ny kunnskap resten av livet. Heldigvis er dette ikke noe man trenger en doktorgrad i for å få til, man må bare være klar over hvor viktig det er, og vite hvordan man kan hjelpe barna sine. Siden dette er et så utbredt problem, har jeg valgt å ta det opp som et tema i women’s club. Dette er en klubb som CRO har opprettet for mødrene til CRO barna. Her får de rådgivning, og undervisning i temaer som barneoppdragelse, hygiene, sine rettigheter som kvinne osv. CRO har også opprettet en liknende klubb for menn. Jeg skal besøke damenes klubb i morgen, torsdag, og gleder meg veldig!

Ellers går vi fortsatt forbi en struts hver morgen når vi skal til jobb, den er ikke alltid i så godt humør.. Det er vel for øvrig det mest eksotiske dyret vi har sett hittil, løver og sjiraffer står det dårlig til med. Kuer og høner er derimot en hit, og vi vasser i dem uansett hvor vi går.

Internettgudene ser endelig ut til å være på min side, og jeg lover at bildene skal komme på løpende bånd!

Teacher Eline

2008-10-29T04:57:00.000-07:00

Som overskriften tilsier, har vi nå endelig valgt hva vi skal jobbe med de neste 6 månedene! På mandag hadde vi møte med Moses som er sjef på CRO, og vi la da frem hvilke prosjekter vi ønsker å jobbe med. For de som er interesserte valgte jeg da følgende:
1.Street walk and counselling: Gå rundt i byen hver morgen og hente inn de barna som skulle vært på skolen. Gi rådgivning og oppfølgning til barna på CRO, for å kartlegge hvordan og hvorfor de kom på gata. Det sistnevnte for at man kanskje skal kunne finne tilbake til barnas foreldre.
2.Rehabilitation class: Gapet mellom det å være gatebarn, og være en vanlig skoleelev på en offentlig skole, er ganske stort og ikke minst vanskelig å gjøre seg vant med. Derfor må alle gatebarna på CRO gå i rehabilitation class før de kan begynne på vanlige skoler. Her lærer barna enkel, engelsk, swahili, matte og lifeskills.
3.Farm: CRO har en egen gård hvor barna lærer om hvordan man skal så og dyrke forkjellige ting som kaffe, bønner og bananer.
4.Homevisit: CRO besøker jevnlig barnas bosted og deres familier, for å gi dem støtte og rådgivning. Dette blir også gjort for å finne ut hva slags omgivelser barna lever i.
5.Clinic: Vi har også en egen klinikk som tilbyr gratis helsetjenester til barna og deres familier.

Hjemmebesoek til et av barna paa CRO, her med moren og lillebroren

På grunnlag av hvilke prosjekter vi ønsket, bestemte Moses hvilken av de to stillingene vi skulle føres opp på. Siden jeg valgte rehabilitation class som et av de prosjektene jeg ønsket mest, var det naturlig at jeg ble lærer. Selv om det meste av tiden min antagelig vil gå til å være med dem, får jeg også mulighet til å delta på de andre aktivitetene. Nå venter vi i spenning på jobbeskrivelsen og timeplanen som kommer til fredag!

At vi har vært her nesten nøyaktig en måned er nesten ikke til å tro, men jeg føler at jeg har glidd et par hakk lenger inn i den ugandiske kulturen og trives i grunn med det. Vi har blitt kjent med utallige hyggelige ugandere, hvor flesteparten av vennene våre er kamerater av våre to gode naboer. James og Ronald har vi også blitt bedre kjent med, og vi har hatt mange hyggelige kvelder med dem i huset vårt. Gjerne i mørket da strømmen har en tendens til å forsvinne for oss. Guttene har introdusert oss for en rekke spiselige ting som vi aldri har sett før. Et par eksempler er sukkerrør, og en gul stor frukt som vi plukket fra hagen vår! Når det gjelder flying aunts, som for øvrig er et insekt naboene finner i hagen og spiser stekt, eller rå, tror jeg vi må ta det på sikt..

I går var altså den første ordentlige dagen på jobb som lærer, og jeg ble introdusert for klassen som teacher Eline. Jeg fikk også velge hvilke fag og aldersgruppe jeg ønsker å jobbe ekstra mye med. Foreløpig vil jeg helst undervise i engelsk og lifeskills, gjerne medde minste som er fra 6-8 år.
Enda gøyere var det kanskje rådgivning. Jeg fikk opplæring av en kollega av meg som heter Jackson som tar praksisperioden sin på CRO. Han lærte meg hvordan man skriver profiler på barna, og hvordan man bør gå frem når man snakker med dem. Det er utrolig mange tøffe historier ute og går, og det er av den grunn viktig å vite hvordan man skal formulere seg. Jeg hadde min første rådgivning alene, med ei lita jente på 9 år som heter Faith. Mildt sagt veldig spennende og skummelt på samme tid!

Lunsjpause paa CRO

I dag har vi studiedag, og prøver å ordne litt opp i livet. Ellers gleder vi oss til helgen hvor vi skal innta Kampala for å dra på Nordic Sporsday!

Maatte bare ta med et bilde av verdens soeteste jente som jeg nestem tok med meg hjem

3.uke i Uganda!

2008-10-22T06:57:00.001-07:00

Naa har vi altsaa vaert her i tre uker, og merkelig nok foeles det ganske naturlig aa kalle vaart lille krypinn for hjemme! Jeg trives bedre og bedre, og merker at livet som ugander passer meg ganske bra.

Vi er enda i opplaeringsfasen, og har i loepet av forrige uke sett paa flere av CRO sine prosjekter. Vi var blant annet innom farmen, hvor barna laerer aa dyrke boenner og kaffe m.m og har ogsaa besoekt noen av skolene barna "vaare" gaar paa.

Kaffeboenner fra farmen til CRO

Noe av det som kanskje har gjort mest inntrykk paa meg, var da vi i forrige uke var paa home visit til noen av familiene som er tilknyttet CRO. Disse besoekene er ment for aa se hvordan boforholdene til barna er, og gi raadgivning og stoette til familiene. I et av hjemme vi besoekte, moette vi en bestemor med 15 barnebarn. Barna hennes og deres ektefeller var doede av Hiv, og laa alle sammen gravlagt rundt huset hennes. Bare et par dager foer vi kom hadde noen av barnabarna tatt med seg et fremmed gatebarn hjem. Dette hadde hun valgt aa taa til seg, og naa satt hun der med 16 barn, verdens minste hus, men til gjengjeld verens storeste hjerterom.
Sanne moeter, setter mildt sagt ting i perspektiv.

Afrika saann paa det rent teknske planet, er er kapittel for seg selv. Og at meg og Marit kommer til aa vaere perfekte husmoremner, og i tillegg handywomen saa det holder innen vi kommer hjem, er vi ikke i tvil om i det hele tatt. Aa lage mat i moerke paa primus,fange kakerlakker og andre uidentifiserte insekter, fikse alt fra dusj til vask og vannkoker selv, er hverdagskost, men likevel en utfordring som krever det vi har aa tilby av hjernekapasitet. Heldigvis er guttene vi bor med utroli beghjelpelige, og vi har hatt mange koselige kvelder med dem allerde!

James vaar gode nabo laerer oss aa vaske klaer!

Igjen maa jeg konkludere med at jeg koser meg veldig!
Haaper alle hjemme har det bra!

Linselus er det i hvertfall nok av paa CRO!

Independence day

2008-10-09T02:42:00.001-07:00

Naa har det gaat litt over en uke siden vi kom til Uganda, og vi har allerede hatt tre flotte dager paa jobb! Dessverre er ikke internettilgangen paa topp, saa jeg maa bare skrive naar det foerst virker.

Vi kom til huset vaart i Mbale paa loerdagen og moette guttene vi skal vi bo vegg i vegg med. Huset er for oevrig tredelt, hvor den ene er et bibliotek, den andre vaar del, og den tredje noen gutter fra jobb sitt bosted. Guttene som heter Ronald og James er kjempehyggelig, og jeg gleder meg til aa bli bedre kjent med dem!

Vi begynte aa jobbe paa mandag, og moette da personalet og noen av de i alt 500 barna som er tilknyttet CRO. De to neste ukene skal vi bli satt inn i alle prosjektene, foer vi saa velger hvem av oss som skal jobbe som laerer og hvem som skal jobbe som sosialarbeider.

Det som jeg synes har vaert goeyest hittil, var tirsdagen da vi fikk vaere med paa street walk. Sosialarbeiderne paa CRO gaar hver dag ut og henter de barna som egentlig skulle vaert paa skolen. Mange av barna sniffer og er derfor ruset naar vi oppsoeker dem, og det er en ganske stor, men utrolig interessant prossess og faa dem med seg til skolen. Vi ble ogsaa oppsoekt av barn som hadde blitt kastet ut hjemmefra og oensket aa bli med oss tilbake paa CRO.
Tilbake paa CRO var vi i rehabilitation class, som er et program gat3ebarna maa gjennom foer de kan begynne paa offentlig skole. Her laerer de grunnleggende engelsk og swahili, og hvordan man skal legge av seg daarlige gatevaner som misbruk av rusmidler, daarlig spraak osv. Paa tirsdagen var vi med dem store deler av dagen, og laerte dem engelske sanger.

Ellers er vi i oss selv som mzunguer ( hvit mann) en attraksjon uganderene finner ganske spennende. Ungene paa CRO elsker aa taa paa alt fra aaret til negler og taer, og de elsker naar vi synger norske sanger for dem!

Jeg trives bare bedre og bedre, og skal proeve og oppdatere bloggen saa ofte som mulig! Etterhvert, hvis dataen tiillater det skal jeg kanskje vaage meg til aa legge ut noen bilder ogsaa!

Den lange reisen

2008-10-09T02:31:00.000-07:00

Onsdag 1.oktober 2008

Det som i utgangspunktet så ut til å bli en uendelig lang reise over diverse land og kontiniter, viste seg å bli noe ganske annet, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvor tiden ble av. Ved nærmere ettertanke kan tiden muligens ha blitt sløst bort på tetrisspilling og andre firnurligheter, men det skal jeg komme tilbake til senere.
Reisen begyntefra Kjevik kl 0625 etter diverse tåredryppende avskjeder, og fortsatte til Amsterdam hvor vi møtte flesteparten av de andre norske studentene. Her samlet også Øst-Afrika gruppen seg som for øvrig kom fra det ganske land, og satte kursen mot gate F3, og flyet som skulle ta oss til Entebbe, Uganda.
Vi hadde da en 9 timer lang flytur foran oss, og jeg hadde en rekke aktiviteter planlagt for å holde meg selv i ånde. I planen inngikk blant annet lesing av pensum, bokrapport etc etc. Dette ble derimot raskt forkastet da meg og Marit (min telemakring av en resiepartner) oppdaget en ganske så facirenende liten sak av en fjernkonrtoll / telefonpå hvert vårt armlene.
Dette skulle vise seg å bli vår nye bestevenn og reisepartner, da den ikke bare kunne vise filmer, men også tvserier, musikk, og en rekke svært så underholdende spill for barn.(!) Her snakker vi enkel moro, og livets små gleder samlet i en og samme maskin! At det var begrenset hvor mange ord som ble utveklset mellom meg og Marit i løpet av turen, er vel i seg selv ganske søkt.
Vi landet i Entebbe kl 0800 lokal tid (Norge ligger en time før), og det tok ikke lang til før vi oppdaget at vi var på afrikansk jord. Etter en kvikk liten visitt på visumkontoret, ble vi motatt på de herligste to små afrikanske fruer som fulgte oss til taxiene som skulle ta oss til hotell Nob View i Kampala.
De som nå var samlet i Kampala var 8 stk som skulle til landene Uganda, Rwanda og Tanzania. Vi skulle tilbringe noen dager sammen blant annet for å besøke Den Norske Ambassaden , Strømme Stiftelsens kontor med mer. Det som først av alt stod på programmet var likevel å møte rådgiverne våre fra de forskjellige praksisstedene. Møte med sosialarbeideren Carolyn fra CRO ( Children Resort Outreach), var hjertelig av et kaliber jeg ikke klarer å få ned på papiret, og gjorde oss om mulig enda mer klare for p begynne å jobbe! Hun informerte blant annet om hva slags arbeid vi kommer til å gjøre på dagsenteret, og gav oss programmet for de neste to ukene. Planen er å sette oss inn i alle de forskjellige gruppene på dagsenteret , slik at vi så kan velge hvor vi helst vil jobbe. Slik jeg forstod det er det lov med litt mix and match, men i utgangspunktet skal en av oss jobbe som lærer og en som sosialarbeider. Læreren vil ta seg av enkel engelsk og swahiliundervisning, mens sosialarbeideren mer skal ta seg av barnas psykiske og fysiske helse. Uten at jeg er sikker på om det er mulig gleder jeg meg altså mer en noen gang, og ser frem til å slå meg ned i Mbale for en 7-mnds tid!
Etter 6 uker med forberedelser på Hald er jeg mer en klar for å starte mitt nye liv som ugander, og det føles som et privilegium at vi har fått sjansen til å få innsikt og innpass i en kultur som allerede har vist seg å være svært spennende og lærerik!

Kort sagt om hvordan jeg trives i Uganda- I love it!
( Og hva er det? Jo det er bra!)